Ut av ordboken: Det skandinaviske ordet for «kniv» utvandret fra norsk til engelsk, men ikke til andre språk
Ordet knife på engelsk kommer fra det gammelnorske ordet kníf. I moderne skandinavisk staves ordet kniv. Første gang ordet er nevnt utenfor Skandinavia var i en ordbok som ble utgitt ca. år 1100, ifølge det leksikografiske verket Anglo-Saxon and Old-English Vocbularies (av Thomas Wright og Richard P. Wülcker), utgitt i London i 1883. Pussig nok stoppet eksporten av ordet knife der. På moderne fransk heter det couteau, på moderne tysk er det Messer. Kniver er eldre enn vår skrevne historie, så det finnes talløse varianter av dem: Til bruk i kamp, som verktøy og som husholdningsartikler. Før gafler ble introdusert i Europa – av Theophano Sklereina, den bysantinske hustruen til den romerske keiser Otto II, på en keiserlig festmiddag i 972 – så spiste folk med kniv, av og til to kniver – en i hver hånd. Kniv er et av de få ordene av norsk opprinnelse som ble innført i engelsk sammen med flere av sine mer overførte betydninger. Det engelske uttrykket «war to the knife», som betyr en nådeløs kamp, er direkte oversatt fra det norske krig på kniven. Likeledes er bruken av «the knife» som synonym for kirurgiske inngrep, direkte overført fra kniven på norsk. Og det å ha «a knife at one’s throat» er direkte oversatt av å ha kniven på strupen. Selv om ord og uttrykk om kniver gikk over i språket fra norsk til engelsk, er det påfallende at ingenting gikk i motsatt retning. Funn i gravhauger har vist at vikinger i noen tilfelle brukte scramasax, en stor stridskniv utviklet og brukt av frankerne. Men det finnes ikke noe ord for det på norsk. * Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA) Ute etter online engelsk-norsk ordbok, eller kanskje fransk-norsk ordbok på nett? Prøv digital ordbok gratis i 15 dager her!
