Intens tankevirksomhet
Det er flere som klager over at altfor mange tenker. Nå skulle jo det hjelpe til å bringe menneskeheten fremover og oppover. Men det de mener, er at ingen tror eller mener noe lenger, de tenker at det er slik og slik. Dette er nok en import fra engelsk, I think, som betyr jeg tror, jeg mener. Det er ikke noe i veien for å bruke de verbene jeg nevnte, litt mer, og tenke litt mindre – eller rettere sagt: bruke verbet tenke litt sjeldnere. En av kritikerne siterte for fire år siden et intervju fra NRKs nettsider: «Hun (rektoren) mener elevene selv best vet hvilke aktiviteter som er morsomme å ha. Men hun er ikke enig i at skolen gir fjerdeklassingene for stort ansvar. - Nei, det tenker jeg ikke. Jeg tenker at de var veldig godt forberedt og de har en veldig god prosess i forkant og lærte veldig mye.» Litt senere tilføyde rektoren: - Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige. Her ville det ha blitt svært mye bedre norsk, også fordi det ville ha vært mindre ensformig, hvis hun hadde sagt: «Nei, jeg er ikke enig. Jeg mener (eller synes) at de var veldig godt forberedt» osv. Og i utsagnet «Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige (hvor det nok heller burde ha stått fornuftig)», synes jeg rent ut at det er feil å bruke verbet tenke. Men det er mulig at språkutviklingen har rykket enda noen meter foran det som jeg synes er fornuftig. Likevel reagerer jeg hver gang jeg hører det journalistiske spørsmålet: «Hva tenker du om at …» osv. eller «Hva tenker du om det?» Legg merke til at hvis jeg sier: «Dette får greie seg. Jeg tenker vi slutter her», får setningen et innslag av en overdose snusfornuft og pålegg, eller brysom bestemmelseskløe. Men jeg tenker likevel at det får være nok for denne gangen.
