Prøv Clue gratis

Ordet elf på engelsk kommer av det gammelnorske ordet álfr. I dag staves ordet på liknende måter i dansk, alf, og på norsk, alv, og ordene har avledninger som dukker opp i mytologien, slik som alvedans («elfin dance») og alveland («fairyland»). Tospråklige ordbøker viser at ordet lett spredte seg videre til andre europeiske språk: Elf på tysk, elfe på fransk og elfo på spansk. Ordet elf finner vi først i gammelengelsk, der det dukket opp i det angelsaksiske diktet «Beowulf» ca. år 1000, og i moderne stavemåte, først i Geoffrey Chaucers «Man of Law’s Tale», den femte av bøkene i Canterbury Tales, fra ca. år 1386. I norrøn mytologi trodde man at alver var overnaturlige skapninger som var både personifisert natur, og som appellerte til erotiske følelser. Det finnes ingen nedtegnelser av hvorvidt disse karakteristikkene ble med på overføringen av ordet elf til engelsk. Men med tiden har alver både på engelsk og i skandinaviske språk antatt andre vaner og personligheter – noen demoniske, noen lekelystne. En alv kunne anta formen til en incubus (fra latin incubare, som betyr «å ligge på»), en mannlig demon som legger seg på sovende kvinner og har sex med dem. Den kvinnelige motparten heter succubus. I Norge var alvene mindre erotiske og mer demoniske. De ble antatt å være årsaken til ulike sykdommer, og den dag i dag kalles utslettet urticaria for elveblest, en moderne stavemåte av alveblest (eller alveblåst). Det er verdt å legge merke til at elf på engelsk opprinnelig var en hann – den kvinnelige motparten var elven. Mens alv på norsk opprinnelig nesten alltid betegnet et ungt og vakkert kvinnelig vesen. * Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA) Interessert i språk? Prøv online ordbok gratis her og få tilgang til over 7 millioner ord og uttrykk på 11 språk!