Ut av ordboken: Påske
I tillegg til å være betegnelsen på en av de viktigste og eldste høytidene i den kristne kirke, har ordet påske også en spennende lingvistisk opprinnelse, den samme som det franske ordet Pâque. Via det norrøne ordet páskar, kom det opprinnelig fra gresk páskha (Πάσχα), og arameisk pasha, via hebraisk Pesah, som betyr «passover, påskelam». Det viser tilbake til bibelens beskrivelse av den tiende landeplage i Egypt der alle førstefødte var dømt til å dø, mens jødenes hus ble forbigått («passed over») (2. Mosebok 11: 4-6). Denne direkte avledningen ble bekreftet ved det første kirkemøtet i Nikea (325 AD). Kirkemøtet bestemte også at datoen for påskesøndag i samsvar med månekalenderen skulle legges til den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn på den nordlige halvkule. Fra et lingvistisk ståsted brakte dette imidlertid ordets opprinnelse i tvil. Tilfeldigvis sammenfalt denne datoen som ble bestemt av kirkemøtet med før-kristne, hedenske vårfeiringer, som ble kalt éastre på gammelengelsk, og ôstara på gammelhøytysk, og som respektivt er opprinnelsene til det engelske ordet Easter og det tyske Ostern. Historien antyder også at ordet for påske på norsk kan ha hatt en germansk opprinnelse. Gjennom vikingtiden ble norsk og engelsk ofte brukt om hverandre, mens det etter reformasjonen var en sterk germansk innflytelse, særlig på religiøse forhold. Landet er regnet som stort sett lutheransk, dvs. at det tilhører læren som ligger nærmest teologien til Martin Luther, den tyske presten. Og mange av de mest beundrede kunstneriske skildringer av påsken er av tyske mestere, slik som Oppstandelsen av Albrecht Altdorfer. Det er sannsynlig at vi kan ha tatt i bruk ord som er avledet fra røttene både til det engelske og tyske ordet for påske, samt det urgermanske ordet Eostre. Det siste var navnet på morgenrødens gudinne, og opprinnelsen til det norske ordet øst; himmelretningen der solen står opp.
