Flak
Ordet floe på engelsk er et lånord fra det norrøne ordet fló. Avledningen er en god illustrasjon på hvordan etymologi kan vandre. Det gammelnorske ordet fló betød opprinnelig «horisontalt lag» eller «flak», som også er to av de fem betydningene av ordet flo i moderne variant. I tillegg stammer også de moderne norske ordene flom, flåte og fløte - samt de engelske ordene flood og floe fra fló. Denne spredningen i betydninger i både norsk og engelsk reflekterer landenes felles historie som sjøfartsnasjoner. Ordet floe dukker første gang opp i engelsk skriftspråk i 1817, i en rapport til «The Annual Register», et toneangivende oppslagsverk som først ble gitt ut i 1758: «Pieces of very large dimensions, but smaller than fields, are called floes.» («Svært store felt, som likevel er mindre enn “fields” [vidder] kalles for “floes” [flak].») Rapporten var skrevet av William Scoresby (1789-1857), en fremstående britisk polforsker, vitenskapsmann og geistlig. Han var sønn av en hvalfanger med samme navn, som hadde lagt seg opp en formue på fangst i Arktis. Små forskjeller i engelsk og norske sjøfart har satt sine spor i hvordan ordet er brukt i de to språkene. I engelsk-ordbøker er det tre hovedbetydninger av ordet floe: Isflak (som ikke er fast i land), tilfrossede elveløp, og frosne bekker i en isbre. I norsk-ordbøker er det like mange betydninger av ordet flo: Høyvann, horisontalt lag, og regnskur. I tillegg har ordet floe enda en betydning som avspeiler historien. Engelske selfangstmenn på 1800-tallet omtalte den alminnelige ringselen (Phoca hispida) for «floe rat».
