Ut av ordboken: Sund og sound
Det moderne norske ordet sund (s.) kommer fra norrønt, og betyr «smalt farvann». Det er ofte å se i stedsnavn, slik som Haugesund og Øresund. Det moderne engelske ordet sound, har en videre definisjon, og betyr i denne sammenheng «vannmasse». Det kommer også fra det norrøne ordet sund, og finnes også som etterledd i sammensatte engelskspråklige stedsnavn, som Balta Sound på Shetland, i mer enn 50 navn på ulike sund i Skottland, i tillegg til Puget Sound og over 30 andre i USA. Det at ordet er så alminnelig på engelsk gjenspeiler en historisk forvikling, som best kan sammenliknes med det evige trekantdrama i kjærlighetsaffærer; det kan ha mange forskjellige tolkninger, avhengig av hvem (eller hva) som inntreffer når. De fleste Sound-ene man finner i engelsk geografi passer nemlig dårlig til den norrøne definisjonen. Plymouth Sound i England er rent geografisk mer en bukt, der marinefartøy, ferger, handelsskip og andre fartøy frekventerer. Engelsk valgte en annen vei i middelalderen, og det var ordet strait, fra det gammelfranske estreit («trang»), som tok over for det norrøne sund. Ordet er hyppig brukt i geografiske navn på engelsk, kanskje aller mest kjent er Strait of Gibraltar. På samme tid tok norsk opp ordet strede, fra det norrøne stræti («gate») – men her ble ordet brukt til å bety et bredt sund. Det finnes også språkforskere som diskuterer hvorvidt stræti kan ha vært opphavet for det engelske ordet strait, men det er en annen historie. Det engelske ordet sound er også roten i ordet sounding, som er betegnelsen for å måle dybde i vann. Den tilsvarende norske betegnelsen kommer derimot ikke fra sund, men er en direkte henvisning til praksisen med å henge blylodd i et tynt tau, kaste det ut i vannet, og deretter måle dybden når loddet traff bunnen. Denne praksisen ble betegnende nok kalt lodding. Denne forskjellen er blitt en kilde til misforståelse som holder seg også i moderne engelsk, men ikke finnes på norsk. Det engelske ordet sound har en homofon (dvs. ord med lik stavemåte og uttale), som beskriver det høreorganene hos mennesker og dyr kan oppfatte. Denne betydningen har imidlertid gått en helt annen vei i språkhistorien. Det kommer fra det gammelfranske son, fra latin sonus, gikk videre til gammelengelsk og norrønt som henholdsvis són og sónn – som vi i dag kan gjenfinne i ord som sonor («klangfull»). Det engelske ordet sound kan altså bety både vannmasse og lyd! For å gjøre forvirringen total, eller kanskje sammenkoble de to betydningene, finnes i moderne teknologi betegnelsen SONAR. Det er et akronym av SOund NAvigation and Ranging, og betyr å måle avstand under vann, beregnet etter hvor lang tid det tar for en lyd å forflytte seg gjennom vannet. Disse ordene vil vi nok høre mer til i fremtiden, ettersom ekkolodding – en form for SONAR – er hovedteknikken som skal brukes ved innsamling av data til GEBCO (General Bathymetric Chart of the Oceans, eller «Generelt dybdekart over havene»). Det er et internasjonalt prosjekt som tar sikte på en fullstendig kartlegging av havbunnen på hele jorden, forhåpentligvis innen år 2030. Det er en enorm oppgave. Monaco-baserte GEBCO har eksistert siden 1903, men tross moderne teknologi er rundt 85 % av havbunnen fremdeles ikke kartlagt.
