Da Gud snakket engelsk
Av alle store bøker på engelsk, er King James’ versjon av Bibelen noe for seg selv. Selv ikke samlede verker av William Shakespeare, som levde da King James Bible ble utgitt i 1611, kan måle seg når det gjelder innflytelse på språkutviklingen. Gjennom århundrene har denne boken snakket til menneskesinnet som ingen annen. Hvordan det ble slik, er hovedtemaet i den engelske historikeren Adam Nicolsons fascinerende beretning When God spoke English, the making of the King James’ Bible («Da Gud snakket engelsk, tilblivelsen av King James’ Bible»), utgitt av Harper Press i 2011, og også en stor TV-produksjon laget av BBC. Den politiske bakgrunnen er historisk. I 1603 besteg kong James VI av Skottland den engelske tronen som kong James I. På den tid var religion og politikk sterkt bundet sammen, og striden mellom religiøse grupper var vanlig over hele Europa. James satte seg umiddelbart fore å roe stridighetene og dermed samle England. Han var rette mann for jobben. Som katolsk døpt og oppdratt av skotske presbyterianere var han helt fra fødselen av øvet i å takle rivaliserende politiske grupper. Hans løsning er det første kjente eksemplet på retorisk lagarbeid: Han satte sammen en gruppe på tvers av det urolige presteskapet, fra de etablerte i Church of England til puritanerne, og påla dem den gigantiske oppgave det var å lage en ny bibeloversettelse. Målet var ikke kun boken, ettersom det allerede forelå to oversettelser på språket - en fra 1382 av Oxford-akademikeren John Wycliffe og hans assistenter, og en fra 1525-1535 av presten William Tyndale, som hadde blitt inspirert til oppgaven etter å ha besøkt Martin Luther i Wittenberg i 1524. Denne nye oversettelsen skulle både løfte og samle. Det gjorde den, med ordvalg av slik skjønnhet og gudfryktighet som aldri tidligere hadde blitt hørt i de gater. Og dette nye var et resultat av lagarbeidet som James hadde initiert. Oversetterne arbeidet fra 1604 til 1611, inndelt i seks grupper, med hovedseter i Cambridge, Oxford og Westminster. De innførte en rutine der redaksjoner jobbet med protokoller der de skrev førsteutkast til venstre og kommentarer og endringer i kolonnen til høyre. Et utkast ble lest høyt, og et arbeidslag ville lytte og kommentere. Dette var også helt nytt, og kanskje nøkkelen til den hvordan boka fortsatt har slik kraft, og lyder bedre enn noen annen. Bortsett fra selve verket, etterlot oversetter-skribentene seg få spor etter sitt arbeid. Likevel lyder det lille som finnes av opptegninger gjenkjennelig også i dag. Én gruppe kranglet uavlatelig om språket. Ett medlem av Cambridge-gruppen etterlot seg en 95-siders dagbok, ikke om sitt arbeid, men derimot om sin forkjærlighet for jordiske gleder. Andre etterlot seg små fragmenter som er møysommelig rekonstruert for å kunne forestille seg det enorme omfanget av oppgaven. Denne beretningen om sju års anstrengelser av en gruppe på 47 - for det meste anonyme, pedantiske, selvsentrerte, og ofte fulle geistlige, som skulle skape en bibel for kong James - gir også noen pekepinner på hvorfor engelsk, som var språket til en stamme av kranglevorne bønder på noen øyer utenfor Europas vestkyst, kunne bli et verdensspråk. Av M. Michael Brady Fra boken: When God Spoke English, av Adam Nicholsen, (London, Harper Press, 2011, 288-siders paperback, ISBN 978-0007431007).
